Knallhøyt og kjempenærme

Før jeg skulle skrive noe om Extremely Loud & Incredibly Close søkte jeg litt på nettet. Da fant jeg til min overraskelse ut at Jonathan Safran Foers har blitt utsatt for en ganske heftig hat og bakvaskelseskampanje etter at han fikk forsiden på New York Times Magazine. Dette skjedde sikkert i forbindelse med at boka ble lansert i USA, jeg vil gjette i februar/mars. Kombinert med noen dårlige anmeldelser (blant annet i det samme bladet) innledet dette noe som etter hvert ble ganske stygt.

Jeg lurer på hvorfor det skjedde. Boka er ikke spesielt dårlig, den er vel heller over gjennomsnittet bra, så det er ikke kvaliteten som burde få folk til å gå amok. Jeg tror det skyldes to ting. For det første at Safran Foers er født i 1976. Det betyr at han nesten per definisjon er for ung til å kunne skrive god litteratur. Da er han nemlig fortsatt yngre enn de fleste journalistene og anmelderne (som selv gjerne ville vært forfattere). At han i tillegg velger å gå ut med en ganske høy mediaprofil gjør han til et lett mål for sinte og desillusjonerte skribenter. Den andre grunnen til at han fikk hard medfart er nok valget av tema i Extremely Loud & Incredibly Close (eller Extrememly Cloying & Incredibly False som en anmeldelse i New York Press har som overskrift) handler om terroraksjonen mot Twin Towers i New York 11. september 2001. Han skriver om en gutt som forsøker å forsone seg med at faren er død. Dette kombinerer han med en eldre manns forsøk på å komme over at han mistet kjæresten og sitt ufødte barn under de alliertes bombing av Dresden i 1945. Historiene er ganske like, det er liv som går fra perfekt til katastrofe på null tid og uten at de involverte kan gjøre noe fra eller til, men det er mulig at man fortsatt må trå veldig varsomt når det blir snakk om 11. september i New York.

Boka er full av bilder, understrekninger og andre grafiske fiksfakserier. Det kan også være en grunn til at han blir hatet. For purister er dette selvsagt virkemidler man skal bruke varsomt og med omtanke. Safran Foer bryr seg ikke så mye om det; han bruker alt han kan komme på. Han er ikke redd for å bruke teknikkene, og han er heller ikke redd for å gjenta det noen ganger. Bildene ser ut som de er hentet fra internett (han bruker blant annet dette bildet av Laurence Olivier som Hamlet) eller med kameraet som gutten har med seg rundt omkring. Jeg synes det er moro med forfattere som leker med bokformatet. Safran Foer gjør det kanskje litt mer enn mange andre, men jeg synes ikke han overdriver det.

Boka er oversatt til norsk. Jeg ville ikke anbefale noen å lese den på norsk. Det er mulig at oversetteren har klart noen av de problemene det må medføre, men selv i fullprisutgaven av boka har de ikke tatt seg råd til fargetrykk på alle sidene som skal være i farger. Uten fargene forsvinner noe av poenget og da er det bedre å kjøpe en engelsk paperback til under halve prisen.