Er det en bra eller en dårlig bok?

Jeg begynte å lure litt på om Extremely Loud & Incredibly Close er en bra eller en dårlig bok. Derfor sjekket jeg opp litt hva slags anmeldelser den har fått i norske aviser.

Dagbladet har overskriften "Gutten i terrorøyken" og oppsummerer selv omtalen med setningen "11. septemberroman som både er ekstremt forførende og utrolig fascinerende." Det er en utelukkende positiv anmeldelse. Alt med boka er bra mener Inger Bentzrud. Enkelte andre kicker på bruken av typografiske virkemidler, men hun synes at det "funker bra og gir teksten liv og spenst".

I VG er May Grethe Lerum om mulig enda mer positiv. Hun gir den ternigkast seks og avlsutter med: "Dette er rett og slett en vidunderlig god historie om mennesker, og et av de beste barneportretter denne anmelder har lest. Dertil er boken full av poetiske uttrykk, også i form av foto, illustrasjoner og andre grafiske konstruksjoner. Når så oversettelsen synes å sitte perfekt (denne anmelder har ikke lest originalteksten), kan man lite annet ønske seg av en lesestund. "

Men, det er ikke alle som er like fornøyd. Trond Haugen i Dagsavisen synes at det er "en ambisiøs, men kjedelig roman om 11. september". Det aller kjedeligste med romanen er at Safran Foer tyr til alle de triksene han kan komme på. Noen av de Trond Haugen nevner er: "Oskars beretning er flettet sammen med andre traumatiske beretninger. En rekke fotografier i boka tematiserer ordenes begrensning, uten egentlig å si noe mer enn det. De typografiske mellomrommene i bestemorens beretning til Oskar markerer en form for taushet som kanskje finnes på baksiden av ordene. Den tilbakevendte bestefarens stumhet – han kan ikke snakke, bare skrive – vitner om hans traumatiske erfaringer fra bombingen av Dresden etc. etc. Det finnes et par helt hvite sider i romanen. Og det finnes et par sider skrevet i telefontallkode." Dette holder ikke, synes han. Det blir mye overflate og lite innhold. Det må forøvrig nevnes at det ser ut som om Trond Haugen er den eneste som har lest boka både på engelsk og norsk.

Det som overrasket meg mest når jeg leste de forskjellige anmeldelsene, var at Anne Merethe Prinos i Aftenposten leverer en anmeldelse som ikke er spesielt begeistret. I god Aftenpostentradisjon skriver hun selvsagt om en annen bok enn den hun skal anmelde, men hun oppsummerer med å si at: "Den prekære usikkerheten og ambivalensen som det gjennomgripende motivet legger opp til, blir med andre ord ikke fulgt opp på et mer overordnet nivå. Og det innebærer i siste instans at historien om Oskars sorgarbeid vanskelig kan leses som noe annet enn akkurat det."

Morgenbladet nekter jeg å lenke til, ettersom de ikke har alt stoffet fritt tilgjengelig. Det synes jeg er en skikkelig uting. Når du først legger ut noe på internett, så bør det være slik at alle kan få tak i det uten å betale. Anmeldelsen i Morgenbladet er nesten like negativ som den i Dagsavisen. Overskriften er "Ekstremt velskrevet og utrolig maniert". Vigdis Ofte mener at boka har sine gode sider, men hoved inntrykket blir likevel "at forfatteren gjennom et manisk fotografisk og typografisk effektmakeri forsøker å kompensere for - eller distrahere leseren bort fra - en substans som aldri helt etableres på innholdssiden." Hun sier vel i korte trekk mye det samme som Trond Haugen i Dagsavisen: det blir litt mye overflate og lite innhold.

HVa blir så konklusjonen på denne kjappe gjennomgangen av anmeldelsene? Det ser ut som om det jeg sitter med er en god bok i sjangeren populærlitteratur, men at det slett ikke er noen tungvekter. Det er tydelig at de typografiske effektene som jeg synes var ganske kule, ikke er annet enn "ganske kule". Boka har ikke nok substans - noe jeg aldri helt har forstått hva er. Kanskje substans betyr det samme som mat for hodet. Mat kjenner jeg godt til. Mat er viktig, så hvis substans er det samme som mat, så er substans også viktig.