Om Gustavs brøling

I den forøvrig ganske traurige boken En veiledning for de forvirrede skriver Gilad Atzmon dette:

Før Gustav hadde fylt ett år, ga han helt og holdent avkall på søvn. Hver natt brølte han i timesvis og ba naboene, myndighetene og det internasjonale samfunn om hjelp.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg skriver dette sitatet her, men det er en ganske morsom beskrivelse av små unger som skriker, eller er det kanskje ikke det? Jeg har liten personlig erfaring på området, men det virker som det er en allestedsnærværende del av småbarnsforeldres liv; barnet tar fra dem all søvn. I min Tortur-ABC står søvndeprivasjon foreslått som en effektiv form for tortur hvis du vil skaffe deg kontroll over noen og samtidig lure dem til å bli takknemlige overfor deg. Kanskje det er dette de tenker på når de ligger og ser mystiske ut på ultralydbildene?

Om dumhet

Erling Aadland har visstnok kommet med følgende utsagn:

Dumhet er ikke først og fremst et ideologisk spørsmål, men et epistemologisk.

Strålende gode nyheter spør du meg, eller er det egentlig det. Hvis han ahr rett så kan man for eksempel ikke krangle seg bort fra at man er dum. Det hjelper heller ikke å forhandle med motparten, kanskje inngå noen kompromisser. Det er bare en måte å kurere dumhet på; det er å finne ut mer (egentlig sier han ikke akkurat det, for i og med at det ikke først og fremst handler om ideologi, så må det jo til en viss grad handle om det.