Om Gustavs brøling

I den forøvrig ganske traurige boken En veiledning for de forvirrede skriver Gilad Atzmon dette:

Før Gustav hadde fylt ett år, ga han helt og holdent avkall på søvn. Hver natt brølte han i timesvis og ba naboene, myndighetene og det internasjonale samfunn om hjelp.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg skriver dette sitatet her, men det er en ganske morsom beskrivelse av små unger som skriker, eller er det kanskje ikke det? Jeg har liten personlig erfaring på området, men det virker som det er en allestedsnærværende del av småbarnsforeldres liv; barnet tar fra dem all søvn. I min Tortur-ABC står søvndeprivasjon foreslått som en effektiv form for tortur hvis du vil skaffe deg kontroll over noen og samtidig lure dem til å bli takknemlige overfor deg. Kanskje det er dette de tenker på når de ligger og ser mystiske ut på ultralydbildene?

Om dumhet

Erling Aadland har visstnok kommet med følgende utsagn:

Dumhet er ikke først og fremst et ideologisk spørsmål, men et epistemologisk.

Strålende gode nyheter spør du meg, eller er det egentlig det. Hvis han ahr rett så kan man for eksempel ikke krangle seg bort fra at man er dum. Det hjelper heller ikke å forhandle med motparten, kanskje inngå noen kompromisser. Det er bare en måte å kurere dumhet på; det er å finne ut mer (egentlig sier han ikke akkurat det, for i og med at det ikke først og fremst handler om ideologi, så må det jo til en viss grad handle om det.

Thor har laget seg blogg

Nå har Thor også laget en blogg. Den heter It's Rough. Den anbefales på det varmeste.

Surfere som haimat i Sør-Afrika

Jeg har funnet en veldig informativ nettside som forteller litt om farene og gledene ved å surfe i Sør-Afrika. De prøver nok å selge surfereiser eller noe sånt, for de sier at det ikke er farlig å surfe i Sør-Afrika, men allikevel må de innrømme at

South Africa is home to a number of species that have been known to attack people. The bulk of attacks come from the Ragged Tooth, Tiger, Zambezi, Hammerhead and Great White sharks. However, it is the 'unholy trinity' of the Tiger, Zambezi (Bull) and Great White that make up the majority of attacks on humans.

Det ser ut som om Durban ikke er det verste stedet å surfe. East London derimot er ikke helt trygt...

The most sharky spots, where at least one attack has been recorded in the last 10 years, are Ntlonyane (Transkei), Nahoon Reef (East London), Igoda Mouth (East London), Fish Boma (Knysna), Amanzimtoti (KwaZulu Natal), Gonubie Point (East London), Gansbaai (near Hermanus) and Keurboomsstrand (Plettenberg Bay).

Som det sto over er hvithaien en av de skumle haiene. Det flotteste med hvithaien (bortsett fra at den er 6 meter lang og har kjever som utvider seg når den skal spise surfere) er at den hopper opp av vannet når den jager byttet. Surfere må altså ikke bare se ned for å sjekke om det er hai der, men også til siden og oppover.


International Shark Attack File kan fortelle at tallet på angrep fra hvithai er jevnt stigende. I 2003 var det tre angrep (to dødelige), i 2004 var tallet kommet opp i 10 angrep (fire dødelige) og i 2005 var det hele 11 uprovoserte angrep på mennesker fra hvithai. Dette kartet bekrefter hva det andre nettstedet sa om hvor det er farligst å surfe.

Territory	Total Attacks	Fatal Attacks	Last Fatality
Natal	91	27	1999
Eastern Cape	81	6	1998
Western Cape	35	8	2004
General	1	0	?
SOUTH AFRICA	208	41	2004

De opplyser videre at sjansen for å bli angrepet er omtrent 1 til 11,5 millioner. Når vi da vet at det bor omtrent 44 millioner mennesker i Sør-Afrika i Sør-Afrika, vil jeg anslå at risikoen for at Thor blir angrepet av hai mens han surfer er omtrent 1 til 4. Enkel matematikk; det er bare å dele antall mennesker på muligheten for å bli angrepet.

Opprop for nordiske kulturtidsskrift

Ja, så er tiden kommet for å underskrive nok et opprop. Denne gangen er det Opprop for Nordens tidsskrifter som er saken vi engasjerer oss i. Gode kulturtidsskrift er som kjent av de mange gode tingene som gjør livet verdt å leve.

Hvis du underskriver oppropet mener du at nordiske kulturpolitikere (finnes de?) bør:

• gi en mer aktiv støtte til kulturtidsskriftene i Norden
øke støtten til kulturtidsskriftene
• utvikle de politiske tiltakene for de nordiske kulturtidsskriftene

Dette burde det ikke være så vanskelig å være enig i. Skriv under!

Øl i Sør-Afrika

Såvidt jeg kan forstå er Castle et av de største ølmerkene i Sør-Afrika. De har lager flere typer øl, men er best kjent for sin Castle Lager. I tillegg må Castle Milk Stout og Black Label nevnes. En morsom ting med bryggeriet er at de har en konkurranse på hjemmesiden sin hvor du kan vinne et års forbruk av øl til en kamerat. Det er en ganske voldsom premie.


Ellers tror jeg folk der drikker Windhoek, som egentlig kommer fra Namibia, og Cape Town-favoritten Tafel Lager. Mest sannsynlig finnes de fleste av de internasjonale merkene der også, men de er sikkert dyrere. Når jeg har vært og undersøkt sakene på egenhånd kan jeg komme med en litt mer utdypende rapport om øl i Sør-Afrika.

Fakta om Sør-Afrika

Bloggen er blitt kritisert for å handle om alt annet enn Sør-Afrika. Slik kritikk må vi selvsagt ta seriøst, så her kommer litt fakta om Sør-Afrika (tallene er hentet fra CIA - The World Factbook -- South Africa).

Sør-Afrika er det sørligste landet i Afrika. Det ligger helt på den sørlig enden av kontinentet. Landet grenser mot Botswana, Lesotho, Mosambik, Namibia, Swaziland og Zimbabve. Hovedstaden er Pretoria, men også Cape Town og Bloemfontein. Dette siste kan virke litt forvirrende, men det er sannsynligvis at de har forskjellige hovedsteder for forskjellige ting? Jeg tror vi nøyer oss med å huske en hovedstad, og da går vi for Pretoria.


Det bor i overkant av 44 millioner mennesker i Sør-Afrika. Omtrent 5,3 millioner av disse lever med HIV/Aids, så det ser ut til at dette er et stort helseproblem i landet. Jeg ble en gang spurt hvor mange hvite det bor i Sør-Afrika. Da visste jeg ikke svaret, men nå vet jeg det: i underkant av 10% av befolkningen er hvite. Det samme gjelder fargede. Omtrent 80% er svarte og en 2-3% er indiske/asiater.

Storstyggen er død!

Flaska med genever er nå drukket opp og deretter behørig knust. Jeg regner med at alle som måtte komme på nachspiel er glade og lettet.

Storstyggen er død!

Nok et drittblad tar kvelden

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg blir ganske glad når drittblader som
MEMO legges ned. De er kun laget for å lage penger, og når de ikke lager penger så forsvinner de. Supert! Det betyr nemlig at alt vi trenger å gjøre for å bli kvitt dem er å ignorere dem en liten stund, si nei til alle tilbud om å kjøpe dem eller få dem, og så er det plutselig borte.

MEMO skulle gi leserne andre vinkler. Nyanserte og pålitelige og underholdende artikler fra inn- og utland skulle gi ballast for alle som ønsket seg mer av det viktigste. Tull og tøys. Det var ment som en pengemaskin og det så ut som en pengemaskin. Det eneste som var feil med bladet var at det ikke tjente nok penger til Dagbladet.

Hva er det som er et bra blad, lurer du nok på nå? Et bra blad er for eksempel Weekendavisen. Den kan jeg anbefale.

Et fint kaffedikt

Tomas Tranströmer har et fint kaffedikt i Den halvfärdiga himlen. Siden jeg i likhet med mange andre iherdig søker etter meningen med all denne kaffedrikkingen gir jeg det dette diktet som et forsøksvis svar.

Espresso

Det svarta kaffet på uteserveringen
med stolar och bord granna som insekter.

Det är dyrbara uppfångade droppar
fyllda med samma styrka som Ja och Nej.

Det bärs fram ur dunkla kaféer
och ser in i solen utan att blinka.

I dagsljuset en punkt av välgörande svart
som snabbt flyter ut i en blek gäst.

Det liknar dropparna av svart djupsinne
som ibland fångas upp av själen,

som ger en välgörande stöt: Gå!
Inspiration att öppna ögonen.

Endelig ny bok!

Øystein Lønn har endelig kommet med en ny novellesamling. Den heter Plutselig landligge og har fått fine anmeldelser. Som en liten service til meg selv har jeg samlet noen av lenkene her, slik at det skal gå raskere å finne dem neste gang.

Dagbladet
Dagsavisen
Dagens Næringsliv
Fædrelandsvennen

Men egentlig trenger jeg ikke å lage slike lister, for det går mye fortere å finne sånt på bokavisen.no.

Sommerferie med djevelen

Jeg kjøper stort sett bøker på salg. Som regel går det greit, mens andre ganger blir jeg litt irritert over at ingen andre lenger er interessert i de bøkene som jeg leser. Den siste boken jeg har lest er Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov, og den er et eksempel på en bok som alle andre leste for mange år siden og nå nesten har glemt, mens jeg akkurat har lest den og ikke har noen å snakke med den om.

Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov er skrevet av Carl Johan Wallgren. For et par år siden leste jeg Kjærlighetens historie (som han vel egentlig skrev etter boka om Rubashov). Da ble jeg veldig overrasket over meg selv. Jeg har nemlig alltid ment at jeg liker modernistiske, utilgjengelige og ordknappe bøker best. Kjærlighetens historie er det helt motsatte. Den er et overflodshorn av barokke innfall og snurrepiperier, noe jeg falt fullstendig for. Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov er skrevet i samme stil. De er også ganske like i innholdet. Hovedpersonen har en spesiell egenskap, denne gangen er han udødelig forrige gang var han en synsk dverg, og han reiser gjennom Europa og opplever alt det grusomme verden har å by på.

Rubashov er udødelig fordi han har inngått en pakt med djevelen. Dette gjør han på et lite rom i St. Petersburg på nyttårsaften 1899. Djevelen har besøkt St. Petersburg ved flere anledninger. Sist jeg leste om det var i Bulgakovs Mesteren og Margarita. Dette er også en bok som tar helt av ved flere anledninger. Kanskje det er slik at ting har en tendens til å bli ganske ville når djevelen har en finger med i spillet?

Stakkars Rubashov har jeg også lest om tidligere. Han er hovedpesonen i Arthur Koestlers roman Mørke midt på dagen. Der er han en troende kommunist som må ofre seg for stalininismen. I Wallgrens roman må han selvsagt ikke det ettersom han er udødelig, emn han treffer i alle fall Stalin så vidt det er. Han treffer i det hele tatt utrolig mange kjente personer i løpet av århundret. Han reiser rundt, forsker på det okkulte, oppsøker all elendighet som finnes og forsøker å finne en måte å dø på.

Boka er kjempebra. Den blir selvsagt ekstra morsom hvis du leser noen andre bøker først (jeg har ikke ramset opp alle referansene, noe må jo du gjøre også), men den fungerer helt sikkert bra alene også. Bruk sommeren sammen med djevelen!

Dårlig bursdagsgave?

Frode hadde nettopp bursdag og jeg kjøpte Den stille pige av Peter Høeg i gave. Nå begynner jeg å lure på om det ikke var så lurt. Jeg visste at den hadde fått litt blandet mottagelse og at den var hypet mer enn sunt er for en roman, men jeg trodde allikevel at det var en ålreit bok. Det var før jeg leste Trond Haugens anmeldelse i Dagsavisen.  Han er en  ålreit kar, selv om han er litt streng noen ganger, så når han skriver følgende i anmeldelsen sin, bør man kan kanskje ta det til etterretning:

Nå er riktignok ikke Peter Høegs «Den stille pige»
en total katastrofe av en bok. Det er bare et vanvittig misforhold
mellom bokas kvaliteter og den oppmerksomheten den får. Og dette
misforholdet irriterer meg. Fordi det er umulig å slippe unna uten å la
være å forholde seg til boka, uten å fatte et personlig vedtak om at
man ikke har tid til slikt tull, fordi det tar tid å forklare hvorfor
denne boka ikke er så bra, og siden tida går i et bankende kjør, så
burde man strengt tatt ikke bruke tida si på slike romaner.

Jeg mener ikke dette som en aggressiv kritikk av Peter Høegs «Den stille
pige», snarere som et oppriktig og humanistisk begrunnet tips til
avisens lesere. Les en god bok i stedet. Avbestill boka når den kommer
i norsk oversettelse i bokklubbene til høsten. Ikke tro på bokhandlerne
som roser den; de er ute i andre ærend. Ikke hør på de anmelderne som
mener at Høegs pastisjaktige språk antakeligvis er et helt bevisst
forsøk på å kritisere et eller annet ved dagens litteratur; de tar
feil. Og for all del, ikke fall for fristelsen til å tenke at en
kritisk avvisning av denne romanen nettopp er bevis på at Høeg har
skrevet en interessant roman som vekker sterke følelser; for denne
anmeldelsen er ikke skrevet med sterke følelser, den er skrevet med en
blanding av oppgitt irritasjon og fryd.

Andre anmeldelser, noen som liker boka og andre som hater den:

• Marta Norheim i NRK: "Den stille pige"
• Ingrid Brekke i Aftenposten: "Interessant og underlig roman"
• Mari Nymoen i Adressa: "Massiv montasje"
• Jens Andersen i Berlingske Tidende: "En forfatter på ørkenvandring"
• Lars Bukdahl i Weekendavisen: "Hø over Hø"

Alt blir langsomt verre

Tenk deg at du er i tjueårene og ting ikke ordner seg, og da mener jeg virkelig ikke ordner seg. Du har ikke noen utdannelse, dårlig jobb (som du i tillegg har permittert fra), kjæresten din er enten langt unna eller har dumpet det, du har ingen penger og drikker alt for mye. I en slik situasjon er det sikkert mange som ville bli fristet hvis en forfatter kom og spurte om de ville være med i en novelle. I mange tilfeller er nok ikke det så dumt å gjøre, men hvis forfatteren heter T.C. Doyle og du har ambisjoner om å komme på fote igjen, så vil jeg anbefale deg å ligge lavt, eventuelt løpe din vei.Han kommer bare til å lure på deg en svær, illsint katt som kompliserer livet ditt ytterligere, overbevise deg om at det er gode grunner til å tro at verden snart går under (igjen) eller at siden søvnen kalles den lille død er de som forsøker å få deg til å sove minimordere.

T.C. Boyle ga ut novellesamlingen Tooth and Claw i 2005. Han har tidligere gitt ut 17 skjønnlitterære verk, for det meste romaner og novellesamlinger. De to siste romanene heter Drop City (2003) og The Inner Circle (2004), beggge er mulige å få tak i uten å dra til utlandet, men dessverre ikke uten å lese engelsk. Jeg sier dessverre fordi Boyle ikke er helt enkel å lese. Han bruker ganske mange litt vanskelige ord for oss utlendinger, noen er vanskelige fordi det er slang andre fordi er en pompøs dritt som skal brife med fremmedord. Heldigvis er han ganske enkel i formen, det er ikke eksperiementelle noveller vi snakker om her. De er omtrent så lange som en novelle bruker å være og har som regel bare en eller noen få handlingstråder. For de som fulgte med i norsktimene på videregående vil det være en fryd å se at noen forfattere gjør som norsklærern sa de skulle gjøre: her er det både In Medias Res og åpne avslutninger i fleng.

Tooth and Claw er en knallbra novellesamling, hvis vi for et øyeblikk ser bort fra at novellene er fryktelig tradisjonelle og kjedelige i formen. Novellene er som regel ganske morsomme, forutsatt at du liker mørk humor og innadvendt satire, og den tar opp tema intersserer meg. De handler stort sett om folk som er på bunnen av samfunnet, som strever og sliter og nesten klarer det, men så får de et slag eller et spark som sender de rett ned igjen. I valg av tema og karakterer minner Boyle litt om Bukowski, men jeg vil ikke gå så langt som å sette de i samme bås. Bukowski er noe helt annet.

Så hvis du trenger noen ålreite noveller i ferien så kjøp Tooth and Claw (eller lån den av Marius, det gjorde jeg). Utdrag fra bøker, anmeldelser, bio m.m. finner du på tcboyle.com

Endelig sommerferie!

Nå har sommerferien begynt, og da kan det hende at ufullstendig også får en oppdatering i ny og ne. Denne bloggen nekter å dø. Jeg var sikker på at den ikke ville holde i mer enn en måneds tid, men nå har den jo vært der ganske lenge.

Har ikke lest så mange spennende bøker i det siste, men for de som ikke har hørt om Eino Leino før, så kan det kanskje være et tips. Han er en av Finlands mest kjente diktere (fødselsdagen hans er offisiell flaggdag i Finland), men ganske så ukjent i Norge. Så vidt jeg vet er det oversatt to bøker: Den unge kvinnen og Honninglabb og andre forteljingar. I den grad mine ubegrunnede smaksdommer er interessante, så anbefaler jeg den første av de to. Honninglabb er en samling dyrehistorier, noe jeg ikke er spesielt begeistret for, men det kan det jo hende at andre er. Den unge kvinnen består av en rekke kvinneportretter formidlet gjennom fulle, middelaldrende, finske menn - noe som selvsagt er svært interessant.

Fono i Budapest

Om et par dager skal jeg til Budapest. Derfor er det på sin plass å skrive litt om ting jeg husker fra tidligere besøk.

Den absolutt beste konserten jeg har vært på i Budapest var på Fono. Når jeg kikker på hjemmesiden deres så er jeg litt usikker på om jeg skal dra tilbake dit. De har nemlig forandret seg litt og blitt et rendyrket folkemusikksted.

For fem år siden hadde de en litt mer variert profil. Konserten jeg husker så godt var med AALI-trio. Frijazz med andre ord. Veldig bra konsert, og jeg mener å huske at Fono var et utrolig kult sted. I tillegg til konsertsal har de egen pub, plateforetning og en liten bokhandel. Alt på et sted med andre ord!

badeforeningen: Ny og frisk stil

Som du sikkert vet er jeg med på en blogg til. Nå har badeforeningen fått en ansiktsløftning. Det har den fortjent.

Oppdatering 25/5: ufullstendig har ikke egentlig fått en ansiktsløftning, selv om det kan se slik ut. Her er det mer snakk om å gåt ilbake til utgangspunktet, som selvsagt var oransje.

Om tafatte menn og sterke kvinner

Mammutsalget i bokhandlene var som vanlig et vakkert skue. Masse bøker til nedsatt pris. I disse dager er det enda bedre: masse bøker til halvparten av nedsatt pris. Det beste av alt er at det er ingen som vil ha de bøkene jeg er på utkikk etter, så jeg gjør masse gode kjøp for tiden. Nå var det ikke min personlige økonomi som skulle være tema her, men tafatte menn og sterke kvinner. Det hadde seg nemlig slik at mange av de bøkene jeg fant på salget handlet om nettopp dette.

Det startet litt forsiktig med Ivan Turgenjevs Asja. En tafatt mann mister sin elskede Asja fordi han ikke får ut finger'n på det avgjørende tidspunkt. Hun forsvinner ut av livet hans for alltid.
- Ok, tenkte jeg, det er sikkert bare tilfeldig at den første boken jeg leser etter Søsknene Tanner handler om dette. Gå på neste bok med friskt mot.

Jeg har lenge tenkt på at jeg burde lese litt mer av Tsjekhov, og for Tsjekhoventusiaster var jo årets Mammutsalg en liten fest. Anledning bød seg en natt jeg ikke fikk sove (selv ikke På sporet av... hjalp). Novellen het "en kjedelig historie", noe som borget for en rask innsovning. Dessverre var det ikke en kjedelig historie, men en flott novelle om en tafatt professor og hans ganske late og ytterst fascinerende datter Katja. Enda verre ble det i "Ariadne", hvor Sjamokhin blir fullstendig slavebundet av Ariadne (som han etterhvert ikke engang elsker). Nå hadde jeg skjønt tegningen og når jeg var kommet til "Om kjærlighet", så var det ingen overraskelse at Alekhin kom til å bli forlatt av Anna Aleksejevna uten at han tok tak for å få ordnet opp i ting.

"Champagne" handler om en stasjonsmester på en øde jernbanestasjon som har det så jævlig som det kan få blitt. Han er støkk midt i ødemarka sammen med en kjedelig kjerring. Han tror ikke livet kan bli verre, men det kan det selvsagt: konen til hans kones onkel kommer på besøk, og han forelsker seg i henne. Hun forlater han uten at han får fortalt henne hvor høyt han elsker henne. Novellen slutter med setningen: "Og nå kan De kanskje si meg: hvilke flere ulykker er det som kan ramme meg?"
"Dansepianisten" er en variasjon over samme tema, "Kosakken" likeså og når jeg kom til "Morsmålslæreren" var jeg så forutinntatt at jeg nesten ikke merket at jeg nesten ikke merket at han faktisk giftet seg med drømmekvinnen og fikk et godt liv. Novellen ender selvsagt ikke lykkelig, han begynner nemlig å tanke over hvordan livet hans egentlig er. Det er farlig å tenke for mye på slike ting; de aller fleste vil nemlig oppdage at det er fylt av meningsløse ting og nesten blottet for det du egentlig brenner for.

Boktipset kan dermed oppsummeres slik: vil du lese om tafatte menn og sterke kvinner, så les noveller av Tsjekhov.

Er alle trommeslagere slik?

Jeg har fått en ny blogg som jeg besøker jevnlig. Den heter chasradio og er en vinylblogg med mange godsaker. I dag hadde den imidlertid en litt snodig post. Han skriver om Milford Graves og kommer med følgende utsagn om trommeslagere:

Drummers are usually the coolest people when comparing them to other musicians.
They sit in the back and keep everything MOVING. They often have a wider range
of musical appreciation and can be more versatile with musical styles they play.
They're also generally more friendly and less egotistic than the other musicians
who play in a group.

Det er mulig at det er slik, men jeg kan komme på en og annen trommeslager som ikke er helt slik. Kan dere?

Konkurranse: tidenes beste sengelektyre

Jeg vil hermed invitere deg til å komme med forslag på den ultimate sengelektyren. La meg først komme med noen kriterier som jeg synes den bør oppfylle: det bør være en skjønnlitterær bok uten alt for mange bilder som både gjør deg søvnig og gir deg bra drømmer. Språk, sjanger, forfatter, innhold og alt annet får være opp til deg.

Mitt forslag er På sporet av den tapte tid av Marcel Proust. Det er flere gode grunner til at det er god sengelektyre.

• Den har nesten bare beskrivelser av ting og landskap, så det er veldig liten sjanse for at du kommer ut av handlingen selv om du sovner midt i et avsnitt
• Den er søvndyssende skrevet, så det er sjelden jeg trenger mer enn 10-15 sider for å sovne, som regel mindre
• Den er skikkelig lang, sikkert 3000 sider. Hvis du du leser ontrent 50 sider i uka så har du ordnet deg sengelektyre for et års tid og slipper å tenke mer på det (hvis du har skikkelig problemer med å få sove kan du laste ned og lese den franske originalen)
• Det siste argumentet mitt er ikke spesielt godt, men en av mytene rundt denne boken er jo at den skal være skrevet i sengen, og da passer det vel bra å lese den i sengen også?

Depressiv romankunst

Det finnes selvsagt et utall romaner som kan få deg til å tvile på meningen med livet. Du vet sikkert om noen gode slike romaner, men skulle det allikevel være behov for påfyll i hylla for depressive, tunge, europeiske romaner som tar fra deg troen på deg gode i menneskeheten, så har jeg to gode tips.


Thomas Bernhard
er vel etter hvert blitt et ganske kjent navn. Denne karen blir aldri lei av å fortelle historier om desillusjonerte intellektuelle som av en eller annen grunn har flyttet ut på landsbygda. Der går de til grunne mens de strever med et eller annet stort og vanskelig problem (som alle rundt dem synes er bare tull og tøys). Den siste bokan av Bernhard som jeg leste var Forstyrrelse. Der møter vi en gal fyrste som sitter oppe på slottet sitt og ser på livet som et langsomt selvmord.


Robert Walser
er kanskje et litt mer ukjent navn. Han kommer fra Sveits og rakk bare å skrive noen få bøker før han ble gal og innlagt på sanatorium. Hans vri er ganske fin. Karakterene hans er nemlig ekstremt underdanige. Gjennom å gå inn i tjenerrollen unngår man å måtte ta valg og ha meninger. Dermed kan man leve et fullstendig amoralsk liv uten at noen klandrer deg for det. Akkurat nå leser jeg Søsknene Tanner, men jeg har ingen problemer med å anbefale Jakob von Gunten. Begge bøkene er utrolig triste, melankolske, deprimerende og utrolig morsomme. Walser er kanskje den eneste morsomme sveitseren jeg vet om.

Vårprogram: Dans for voksne

Dans for voksne er en konsertserie for eksperimentell musikk. Ildsjelen bak konsertserien er Harald Fetveit. Om vårens program sier han følgende:

• Det er fin sprik i programmet: Forbindelsen mellom okkult doom, akademisk samtidsmusikk, metal-jazz-grindcore, noise, improv og fieldrecordings av torsk spilt gjennom øl er ikke påtrengende, men tilsammen gir denne sammensetningen et rom vi liker å være i, og som ville vært kjedeligere om det var mindre mangfoldig. Spennet er langt, men ikke over bristepunktet.

Vårprogrammet til Dans for voksne

# 43 11. jan Tommi Keränen (Fi) + Zweizz (No)
kl 20.30, chateau neuf, slemdalsvn 15

# 44 3. feb No More Music (Arg/Basq) + Skull Defekts (Se/No)
kl 20.30, lillesalen, chateau neuf, slemdalsvn 15

# 45 4. feb Capece/Mattin/Grenager/Fetveit (Arg/Basq/No) + Erich Berger (At)
kl 15 sound of mu, markvn. 58

# 46 15. feb Maranata (No) + Audiokustus (No)
kl 21, spasibar, st olavs gt 32

# 47 16. feb Anla Courtis (Reynols)(Arg)/Crazy River (No) + Superhærp (No)
+ Broetthæst Pånny (No)
kl 20, glassbaren, chateau neuf, slemdalsvn 15

# 48 17. feb Anla Courtis (Reynols)(Arg)/LED (No) + Center of The Universe (No)
kl 20, sound of mu, markvn 58

# 49 7. mars Sunn o))) (US) + Earth (US) + Sir Richard Bishop (Sun City Girls)(US)
kl 20, blå, brennerivn. 9 -i samarbeid med blå

# 50 25. april Emil Beaulieu (US) + Grunt (Fi)
kl 21, spasibar, st olavs gt 32

# 51 2. mai OVO (It)
kl 21, spasibar, st olavs gt 32

# 52 9. mai What about me? The rise and fall of The Nihilist Spasm Band (Film)
kl: tba, lillesalen, chateau neuf, slemdalsvn 15 -i samarbeid med cinemaneuf

# 53 11. mai Videoprogram
kl: tba, lillesalen, chateau neuf, slemdalsvn 15 -i samarbeid med cinemaneuf

# 54 14. mai DEL/Eisensteins STREIK (Filmkonsert) (No/SSSR)
kl: tba, lillesalen, chateau neuf, slemdalsvn 15 -i samarbeid med cinemaneuf

# 55 20. mai Tim Hecker (Ca) +André Borgen (No)
kl: tba, lillesalen, chateau neuf, slemdalsvn 15

# 56 27. mai Richard Youngs (UK) + Fredrik Ness Sevendal (No)
kl 20.00, parkteatret, olaf ryes plass 11

# 57 3. juni Jørgen Knudsen (No) + TBA
kl: tba, chateau neuf, slemdalsvn 15

TBC:
# Blixa Bargeld (De) + Jon Platou (No - i samarbeid med per platou
# Golden Serenades (No)
# Der Brief (No)
# Else Olsen S/Lene Grenager/Hild S Tafjord/ Harald Fetveit (No)

Scout Niblett

Jeg vet at min oppgave i livet egentlig er å promotere samtidsmusikk til massene, men støtt og stadig dukker det opp ting som ikke passer helt inn i den kategorien og allikevel tiltrekker meg på forskjellig vis.

Denne gangen er det Scout Niblett (beklager at bildet er litt uskarpt). Hun synger og spiller trommer. Mer er det vel egentlig ikke å si, eller det er det sikkert, men jeg vet ikke noe mer. Tror kanskje hun spiller litt gitar også, og jeg mistenker henne for å være engelsk.

Det nærmeste jeg kommer å gi en musikalsk referanse er Blonde Redhead, for de som kjenner til det bandet. Det er ikke helt likt, litt mer trommer, men det ligner litt.

Her er nettstedet hennes: scoutniblett.com