Om Gustavs brøling

I den forøvrig ganske traurige boken En veiledning for de forvirrede skriver Gilad Atzmon dette:

Før Gustav hadde fylt ett år, ga han helt og holdent avkall på søvn. Hver natt brølte han i timesvis og ba naboene, myndighetene og det internasjonale samfunn om hjelp.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg skriver dette sitatet her, men det er en ganske morsom beskrivelse av små unger som skriker, eller er det kanskje ikke det? Jeg har liten personlig erfaring på området, men det virker som det er en allestedsnærværende del av småbarnsforeldres liv; barnet tar fra dem all søvn. I min Tortur-ABC står søvndeprivasjon foreslått som en effektiv form for tortur hvis du vil skaffe deg kontroll over noen og samtidig lure dem til å bli takknemlige overfor deg. Kanskje det er dette de tenker på når de ligger og ser mystiske ut på ultralydbildene?