Jeg skal vitne til siste stund

Fra 1933 til 1945 skrev Victor Klemperer dagbøker. Han var jødisk professor i Tyskland. Dagbøkene kom ut på norsk for fem år siden. Veldig flott gjort av Gyldendal å gi ut Jeg skal vitne til siste stund, ettersom jeg ikke kan lese tysk.

I dagbøkene får vi høre om hverdagen til en tysk jøde: om de nye lovene, forbudene og påbudene, om pengemangel og sykdom, om venner som emigrerer og andre som bryter all kontakt, om nytalen og ensrettingen av pressen, om presset på vanlige folk til å melde seg inn i partiet, og mest av alt om maktesløsheten og resignasjonen som alltid ligger på lur.

Jeg har bare lest fram til 1940. Jeg leser bare opptegnelsene fra et par år om gangen. Dagboken veksler mellom å være en skarp samtidsskildring av et samfunn som ødelegges av nazismen og en sytende, halvgammel manns notater (noe som egentlig gjør boka mer troverdig - hvem ville trodd på en dagbok som bare besto av skarpsynte observasjoner og refleksjoner?).

Det som fascinerer meg mest med Klemperer er (foreløpig) at han ikke gir opp. Absolutt alt rundt han gjør tilværelsen vanskelig - han mister jobben, huset, retten til å reise hvor han vil, maten rasjoneres, tobakk må skaffes illegalt, kona og han selv er stadig syk, penger og andre verdier konfiskeres, han trakasseres for alle tenkelige småting. Allikevel fortsetter han å skrive, forsøker å få hverdagen til å gå opp og får innimellom til og med tatt en flaske vin sammen med kona.