Dårlig bursdagsgave?

Frode hadde nettopp bursdag og jeg kjøpte Den stille pige av Peter Høeg i gave. Nå begynner jeg å lure på om det ikke var så lurt. Jeg visste at den hadde fått litt blandet mottagelse og at den var hypet mer enn sunt er for en roman, men jeg trodde allikevel at det var en ålreit bok. Det var før jeg leste Trond Haugens anmeldelse i Dagsavisen.  Han er en  ålreit kar, selv om han er litt streng noen ganger, så når han skriver følgende i anmeldelsen sin, bør man kan kanskje ta det til etterretning:

Nå er riktignok ikke Peter Høegs «Den stille pige»
en total katastrofe av en bok. Det er bare et vanvittig misforhold
mellom bokas kvaliteter og den oppmerksomheten den får. Og dette
misforholdet irriterer meg. Fordi det er umulig å slippe unna uten å la
være å forholde seg til boka, uten å fatte et personlig vedtak om at
man ikke har tid til slikt tull, fordi det tar tid å forklare hvorfor
denne boka ikke er så bra, og siden tida går i et bankende kjør, så
burde man strengt tatt ikke bruke tida si på slike romaner.

Jeg mener ikke dette som en aggressiv kritikk av Peter Høegs «Den stille
pige», snarere som et oppriktig og humanistisk begrunnet tips til
avisens lesere. Les en god bok i stedet. Avbestill boka når den kommer
i norsk oversettelse i bokklubbene til høsten. Ikke tro på bokhandlerne
som roser den; de er ute i andre ærend. Ikke hør på de anmelderne som
mener at Høegs pastisjaktige språk antakeligvis er et helt bevisst
forsøk på å kritisere et eller annet ved dagens litteratur; de tar
feil. Og for all del, ikke fall for fristelsen til å tenke at en
kritisk avvisning av denne romanen nettopp er bevis på at Høeg har
skrevet en interessant roman som vekker sterke følelser; for denne
anmeldelsen er ikke skrevet med sterke følelser, den er skrevet med en
blanding av oppgitt irritasjon og fryd.

Andre anmeldelser, noen som liker boka og andre som hater den:

• Marta Norheim i NRK: "Den stille pige"
• Ingrid Brekke i Aftenposten: "Interessant og underlig roman"
• Mari Nymoen i Adressa: "Massiv montasje"
• Jens Andersen i Berlingske Tidende: "En forfatter på ørkenvandring"
• Lars Bukdahl i Weekendavisen: "Hø over Hø"

Alt blir langsomt verre

Tenk deg at du er i tjueårene og ting ikke ordner seg, og da mener jeg virkelig ikke ordner seg. Du har ikke noen utdannelse, dårlig jobb (som du i tillegg har permittert fra), kjæresten din er enten langt unna eller har dumpet det, du har ingen penger og drikker alt for mye. I en slik situasjon er det sikkert mange som ville bli fristet hvis en forfatter kom og spurte om de ville være med i en novelle. I mange tilfeller er nok ikke det så dumt å gjøre, men hvis forfatteren heter T.C. Doyle og du har ambisjoner om å komme på fote igjen, så vil jeg anbefale deg å ligge lavt, eventuelt løpe din vei.Han kommer bare til å lure på deg en svær, illsint katt som kompliserer livet ditt ytterligere, overbevise deg om at det er gode grunner til å tro at verden snart går under (igjen) eller at siden søvnen kalles den lille død er de som forsøker å få deg til å sove minimordere.

T.C. Boyle ga ut novellesamlingen Tooth and Claw i 2005. Han har tidligere gitt ut 17 skjønnlitterære verk, for det meste romaner og novellesamlinger. De to siste romanene heter Drop City (2003) og The Inner Circle (2004), beggge er mulige å få tak i uten å dra til utlandet, men dessverre ikke uten å lese engelsk. Jeg sier dessverre fordi Boyle ikke er helt enkel å lese. Han bruker ganske mange litt vanskelige ord for oss utlendinger, noen er vanskelige fordi det er slang andre fordi er en pompøs dritt som skal brife med fremmedord. Heldigvis er han ganske enkel i formen, det er ikke eksperiementelle noveller vi snakker om her. De er omtrent så lange som en novelle bruker å være og har som regel bare en eller noen få handlingstråder. For de som fulgte med i norsktimene på videregående vil det være en fryd å se at noen forfattere gjør som norsklærern sa de skulle gjøre: her er det både In Medias Res og åpne avslutninger i fleng.

Tooth and Claw er en knallbra novellesamling, hvis vi for et øyeblikk ser bort fra at novellene er fryktelig tradisjonelle og kjedelige i formen. Novellene er som regel ganske morsomme, forutsatt at du liker mørk humor og innadvendt satire, og den tar opp tema intersserer meg. De handler stort sett om folk som er på bunnen av samfunnet, som strever og sliter og nesten klarer det, men så får de et slag eller et spark som sender de rett ned igjen. I valg av tema og karakterer minner Boyle litt om Bukowski, men jeg vil ikke gå så langt som å sette de i samme bås. Bukowski er noe helt annet.

Så hvis du trenger noen ålreite noveller i ferien så kjøp Tooth and Claw (eller lån den av Marius, det gjorde jeg). Utdrag fra bøker, anmeldelser, bio m.m. finner du på tcboyle.com