Konkurranse: tidenes beste sengelektyre

Jeg vil hermed invitere deg til å komme med forslag på den ultimate sengelektyren. La meg først komme med noen kriterier som jeg synes den bør oppfylle: det bør være en skjønnlitterær bok uten alt for mange bilder som både gjør deg søvnig og gir deg bra drømmer. Språk, sjanger, forfatter, innhold og alt annet får være opp til deg.

Mitt forslag er På sporet av den tapte tid av Marcel Proust. Det er flere gode grunner til at det er god sengelektyre.

• Den har nesten bare beskrivelser av ting og landskap, så det er veldig liten sjanse for at du kommer ut av handlingen selv om du sovner midt i et avsnitt
• Den er søvndyssende skrevet, så det er sjelden jeg trenger mer enn 10-15 sider for å sovne, som regel mindre
• Den er skikkelig lang, sikkert 3000 sider. Hvis du du leser ontrent 50 sider i uka så har du ordnet deg sengelektyre for et års tid og slipper å tenke mer på det (hvis du har skikkelig problemer med å få sove kan du laste ned og lese den franske originalen)
• Det siste argumentet mitt er ikke spesielt godt, men en av mytene rundt denne boken er jo at den skal være skrevet i sengen, og da passer det vel bra å lese den i sengen også?

Depressiv romankunst

Det finnes selvsagt et utall romaner som kan få deg til å tvile på meningen med livet. Du vet sikkert om noen gode slike romaner, men skulle det allikevel være behov for påfyll i hylla for depressive, tunge, europeiske romaner som tar fra deg troen på deg gode i menneskeheten, så har jeg to gode tips.


Thomas Bernhard
er vel etter hvert blitt et ganske kjent navn. Denne karen blir aldri lei av å fortelle historier om desillusjonerte intellektuelle som av en eller annen grunn har flyttet ut på landsbygda. Der går de til grunne mens de strever med et eller annet stort og vanskelig problem (som alle rundt dem synes er bare tull og tøys). Den siste bokan av Bernhard som jeg leste var Forstyrrelse. Der møter vi en gal fyrste som sitter oppe på slottet sitt og ser på livet som et langsomt selvmord.


Robert Walser
er kanskje et litt mer ukjent navn. Han kommer fra Sveits og rakk bare å skrive noen få bøker før han ble gal og innlagt på sanatorium. Hans vri er ganske fin. Karakterene hans er nemlig ekstremt underdanige. Gjennom å gå inn i tjenerrollen unngår man å måtte ta valg og ha meninger. Dermed kan man leve et fullstendig amoralsk liv uten at noen klandrer deg for det. Akkurat nå leser jeg Søsknene Tanner, men jeg har ingen problemer med å anbefale Jakob von Gunten. Begge bøkene er utrolig triste, melankolske, deprimerende og utrolig morsomme. Walser er kanskje den eneste morsomme sveitseren jeg vet om.